Kjønn og generalisering

- Jeg snakket med Marie i dag. Hun spurte om hun kunne få lov til å bake boller istedet for smultringer til julemessa, for hun visste ikke helt hvordan hun skulle bake smultringer.
- Ja, jeg regner med at du sa hun ikke fikk lov! HAHA!
- Ja, for Knut mener det er tradisjon med smultringer.
- Kan ikke Knut da lage smultringene sine selv?
- Nja…
- Hva skal Sigurd bake?
- Nei, jeg skal jo bake, ikke han.
- Hvorfor baker du og Marie, og ikke Knut og Sigurd, når det er Knut og Sigurd som skal på julemessa?
- Nei, det har nå bare blitt sånn.

Bollebaking er ikke noen stor sak i seg selv. Men automatikken det går i, er en litt større sak – i mine øyne. Jeg var på et bygdemøte en gang. Ja, jeg vet ikke om det er relevant at det var et bygdemøte, men kanskje. Knut spurte om jeg kunne fikse “litt å bite i” til neste gang. Jeg var eneste kvinne på møtet. Jeg sa nei.

Det var nok veldig, veldig sært og vanskelig. Hadde det kommet fra en annen enn Knut, så kunne jeg lett sagt ja. Hadde jeg blitt spurt på møte nummer seks, etter at flere menn hadde blitt valgt først, hadde det også vært en selvfølgelighet å si ja. Men jeg vet at jeg ble spurt fordi jeg var kvinne. Og det er ikke aktuelt.

Dette er mange år siden. Nå har jeg jobbet relativt mange år i mannsdominerte yrker, og det er særdeles gledelig at jeg merker lite av den slags holdninger. Derfor blir jeg også tilsvarende overrasket når jeg ser så tydelige kjønnsroller i andre miljøer enn mitt eget. Jeg går rundt med en forestilling om at de fleste menn i Norge ser på kvinner som likestilte seg selv, som oppegående skapninger med likeverdige holdninger, meninger og interesser. Med like dyrebar tid som dem selv. Likevel ser jeg jo innimellom at slik er det ikke, at jeg kanskje lever i en slags heldig boble.

Det minner meg om alle de gangene jeg har fått høre: “Pippi – du vil aldri bli mann. Det må du snart innse.” Jeg har selvsagt aldri ønsket å være mann (jeg liker blant annet å få alle dråpene der de skal når jeg er på do). At jeg har en måte å tenke på, av og til være på, og interesser som mange forbinder med menn, det er verken interessant eller viktig for meg. Det som er interessant, er hvorfor de trekker en slik konklusjon. Egenskapene som trekkes frem når jeg mistenkes for å ønske kjønnsskifte, er det å være tydelig og direkte, usentimental, “sterk” (hva som nå legges i det) og uredd. Dette er ikke egenskaper som er avhengig av kjønn. Man kan selvsagt generalisere, men hvor interessant og viktig er egentlig resultatene man kommer frem til av det? Jeg vil gjerne vite i hvilke sammenhenger dette er viktig, og hvis ingen har noen gode svar på det, så håper jeg vi snart kan slutte å kategorisere etter kjønn når det gjelder områder som yrke og interesse, og heller se på personlige egenskaper. Så lenge det ikke er snakk om kjæresten min eller andre interessante menn som er interessante fordi jeg er kvinne og de er menn, tenker jeg person. Det er riktig i mitt hode.

 

Pedofili

- Du har sonet en dom for pedofili, misbruk av små barn?
pause
- Ja… De kaller det det…
- De kaller det det?
- Ja… De kaller det misbruk…
- Hva kaller du det?
- Nei, jeg vet ikke, men når begge vil det er det vel ikke snakk om noe misbruk…
- Hun var 3 år?
- Ja. Hun likte det.
pause

- Hvordan kan du si at et lite barn liker å bli voldtatt av en voksen mann?
- Man merker sånt.
- ?
- Hun syntes det var deilig.

Jeg skal lese boka til denne mannen hvis den blir utgitt. Jeg håper den blir det. For på det nåværende tidspunkt har jeg virkelig ingen mulighet til å forstå hvordan det er mulig. Det har jeg sikkert ikke etter at jeg har lest heller, men jeg skulle likt å visst mer om tankeprosessene rundt.

 

- Han fortalte at dersom vi hadde en avtale klokka 08.00 i morgen, så var det ikke sikkert at han kom akkurat da. Ikke fordi han ikke syntes det var viktig å komme som avtalt, men fordi han stod opp klokka sju og planla å spise frokost cirka halv åtte. Men så var det ikke sikkert at han hadde noe å spise til frokost. Så da måtte han ut og finne det. Til ham og familien. Hente vann, det kunne ta ganske lang tid å finne det også, litt fra dag til dag. Men han måtte gjøre det før han kunne gjøre noe annet. Han håpet jeg forstod at det ikke var av uhøflighet at han kanskje ikke kom før halv elleve.

- FN-observatør i Sudan.

 

Siden jeg likevel skravler så mye i dag

Så kan jeg jo si at jeg ikke forstår hvorfor vi fokuserer så mye på at norske soldater i Afghanistan deltar i kamphandlinger. Ja, de kan bli drept. Det er en del av jobben deres. Den risikoen har de valgt. Så enkelt.

Og det sier jeg samtidig som at jeg har flere gode venner i utenlandstjeneste akkurat nå.
Ta vare på dere selv. Plis.

 

Dette er pinlig

I dag satt jeg faktisk og så på hele Oprah Winfrey’s Show. Og enda verre: jeg skriver i bloggen min om det!

Men uansett om det er pinlig (for det er det), så ble jeg veldig fascinert. Det handlet om en bønsj med personer som gjorde noe for andre – og da snakker vi ikke om slike småting som å sende noen hundre kroner i måneden til en eller annen organisasjon (det er så greit, for da kan jeg liksom si at jeg gjør NOE). To stykker hadde åpnet barnehjem, en annen var ordfører i et lite sted i USA, bosatte seg i slummen sammen med dem han skulle jobbe for, levde som dem og sammen med dem.

Jeg blir så innmari fascinert av sånt ekte engasjement.

Jeg husker jeg leste om en dokumentarfotograf en gang. Hun levde halve året på reise rundt omkring i verden, og andre halvåret var hun hjemme og ordnet alt det administrative. Og det som appellerte sånn til meg, var at hun ikke syntes det var utelukkende fantastisk. Hun syntes ofte at det var helt forjævlig, hun var deprimert og sliten og lei og mistrivdes med de kummerlige forholdene hun måtte leve under, fordi hun egentlig var ganske forfengelig (blant annet fordi hun var ganske forfengelig). Jeg husker da jeg reiste en uke – 1 uke – i et lite, fattig land i Asia. Jeg var helt alene, bare med ryggsekken min, og jeg mistrivdes egentlig ganske mye store deler av den uka. Det var helt fantastisk å komme tilbake til nabolandet, med skyskrapere og butikker og busser som gikk når de skulle. Jeg er så godt vandt, og jeg hadde så godt av den ene uka. Jeg burde gjort noe mer.

Også tenker jeg på det, og skriver en bloggpost, også er jeg ferdig med det for denne gang.

Det som er litt fint, er at Herr Nilsson har gjort noe sånt for et par år siden. Og han har lyst til å gjøre det igjen. Kanskje det blir mulig å få gjort noe mer enn å bare tenke på det snart. Og det er jo opp til meg.

Hvor starter man?