Jeg vet ikke hva jeg har før jeg (nesten) mister det

Nei, det er tydelig det der.
Jeg vet ikke helt hva det kommer av.
Kortslutning i hjernen? En blond en sådan? Altså et tomskalle-gen, rett og slett? Ubearbeidede opplevelser fra barndommen? Tror ikke det, gitt. Det er vel bare (bare?) et eller annet destruktivt behov jeg har, som gjør det slik. At jeg av og til ikke oppfører meg som jeg burde. At jeg av og til sårer uten å ville. At jeg av og til ikke tenker lenger enn mitt eget hode (og det er ikke så innmari langt alltid og nå skulle jeg egentlig måle omkretsen rundt, men jeg har visst ikke målebånd).

Men jeg hadde altså noe som jeg satte veldig pris på. 

Også mistet jeg det nesten.

Jeg har det enda, men det er ikke min fortjeneste. Takk Tommy, takk Herr Nilsson, takk Gud eller den du bemyndiger. Jeg har skjønt det nå.

 

Jeg vil gjerne parkere samtalen

Han hadde dratt hjem til familien på Sørlandet, men hadde glemt medisinene sine. Så jeg fikset selvfølgelig at de ble sendt til ham, sånn at han ikke døde eller det som verre var, i mangel på viktig medisin. Jeg unte ham jo ikke akkurat å dø slik, selv om det var slutt mellom oss og alt det der.

SMS tikker inn:
- Hjertelig takk – du er så snill! Se så fint det er når vi er snille med hverandre… Det må vi fortsette med…

SNILL.
Snill meg relativt langt opp i endetarmen. Jeg er ikke for å være snill på død og liv, jeg er for å være rettferdig. Og det rettferdige er ikke alltid så snilt og hyggelig. En gang lærte jeg at omsorg også er å sette grenser. De grensene må også gjelde for en selv.

Så du, det var bare hyggelig å sende deg de greiene du trengte. Men du kan ta med deg de smiskete sms’ene dine og ta første trikk til helvete, for det konseptet med å være snill, det kunne du lært deg lenge før du trengte det for din egen del.