Nei, det er tydelig det der.
Jeg vet ikke helt hva det kommer av.
Kortslutning i hjernen? En blond en sådan? Altså et tomskalle-gen, rett og slett? Ubearbeidede opplevelser fra barndommen? Tror ikke det, gitt. Det er vel bare (bare?) et eller annet destruktivt behov jeg har, som gjør det slik. At jeg av og til ikke oppfører meg som jeg burde. At jeg av og til sårer uten å ville. At jeg av og til ikke tenker lenger enn mitt eget hode (og det er ikke så innmari langt alltid og nå skulle jeg egentlig måle omkretsen rundt, men jeg har visst ikke målebånd).
Men jeg hadde altså noe som jeg satte veldig pris på.
Også mistet jeg det nesten.
Jeg har det enda, men det er ikke min fortjeneste. Takk Tommy, takk Herr Nilsson, takk Gud eller den du bemyndiger. Jeg har skjønt det nå.
