Jeg har ikke barn selv, men jeg kjenner et veldig søtt et. Vi kaller hennes selvsagt Lille Anniken.
___________________________
Anniken: Pippi, hva er en sånn dorull?
Pippi: (
) Det er en rull med slikt papir som du tørker deg i ræva med.
Anniken: TØRKER MAN SEG I RÆVA MED SÅNNE DORULLER?????
Pippi: Ja, gjør dere ikke det hjemme hos deg kanskje?
Anniken: *storøyd* Næh.
[tenkepause]
Anniken: Nåh, det er jo ikke DOPAPIR. Det er sånn MUMI!
Pippi: Ahhh…
Anniken: Sånne mumier som ser ut som en dorull. De er døde. Det er sikkert deilig.
Pippi: Ja, sikkert.
Anniken: TROR DU??!!?
Pippi: Øh, nei.
_________________
Det er kanskje like greit at jeg ikke er mor. Barn er best på avstand.
november 7, 2007 at 2:52 pm
(Det mente jeg egentlig ikke helt. At de er best på avstand. Av og til har jeg lyst på et, men som dere ser bør jeg kanskje ta en pedagogisk utdannelse eller noe først. Jeg klarer ikke å snakke barnsk.)
november 7, 2007 at 4:15 pm
GENIALT! “Dorullens”, “Dorullen vender tilbake” og “Dorullens hevn” Jeg ser for meg en ikke fullt så skrekkelig skrekkfilmserie
Jeg tror ikke noen voksne kan å snakke barnsk sånn egentlig. Noen er flinkere enn andre bare. Halve poenget, sånn jeg oppfatter det (nb, har null erfaring med barn selv) er vel bare å vise at barnet har oppmerksomheten din, så tar deg seg oftest av snakkingen selv.
november 7, 2007 at 4:16 pm
Beklager skriveleif. “Dorullen” uten s og “så tar DE seg oftest av”. Det er sent på torsdag og jeg har kveldsvakt *unnskylde seg*
november 7, 2007 at 4:16 pm
ONSDAG! Beklager, nå spammer jeg ned kommentarfeltet ditt og
Skal slutte nå, lover!
november 7, 2007 at 4:29 pm
Hai Trude!
Jeg ble bare veldig glad og overrasket over besøk, jeg!