- Jeg snakket med Marie i dag. Hun spurte om hun kunne få lov til å bake boller istedet for smultringer til julemessa, for hun visste ikke helt hvordan hun skulle bake smultringer.
- Ja, jeg regner med at du sa hun ikke fikk lov! HAHA!
- Ja, for Knut mener det er tradisjon med smultringer.
- Kan ikke Knut da lage smultringene sine selv?
- Nja…
- Hva skal Sigurd bake?
- Nei, jeg skal jo bake, ikke han.
- Hvorfor baker du og Marie, og ikke Knut og Sigurd, når det er Knut og Sigurd som skal på julemessa?
- Nei, det har nå bare blitt sånn.
Bollebaking er ikke noen stor sak i seg selv. Men automatikken det går i, er en litt større sak – i mine øyne. Jeg var på et bygdemøte en gang. Ja, jeg vet ikke om det er relevant at det var et bygdemøte, men kanskje. Knut spurte om jeg kunne fikse “litt å bite i” til neste gang. Jeg var eneste kvinne på møtet. Jeg sa nei.
Det var nok veldig, veldig sært og vanskelig. Hadde det kommet fra en annen enn Knut, så kunne jeg lett sagt ja. Hadde jeg blitt spurt på møte nummer seks, etter at flere menn hadde blitt valgt først, hadde det også vært en selvfølgelighet å si ja. Men jeg vet at jeg ble spurt fordi jeg var kvinne. Og det er ikke aktuelt.
Dette er mange år siden. Nå har jeg jobbet relativt mange år i mannsdominerte yrker, og det er særdeles gledelig at jeg merker lite av den slags holdninger. Derfor blir jeg også tilsvarende overrasket når jeg ser så tydelige kjønnsroller i andre miljøer enn mitt eget. Jeg går rundt med en forestilling om at de fleste menn i Norge ser på kvinner som likestilte seg selv, som oppegående skapninger med likeverdige holdninger, meninger og interesser. Med like dyrebar tid som dem selv. Likevel ser jeg jo innimellom at slik er det ikke, at jeg kanskje lever i en slags heldig boble.
Det minner meg om alle de gangene jeg har fått høre: “Pippi – du vil aldri bli mann. Det må du snart innse.” Jeg har selvsagt aldri ønsket å være mann (jeg liker blant annet å få alle dråpene der de skal når jeg er på do). At jeg har en måte å tenke på, av og til være på, og interesser som mange forbinder med menn, det er verken interessant eller viktig for meg. Det som er interessant, er hvorfor de trekker en slik konklusjon. Egenskapene som trekkes frem når jeg mistenkes for å ønske kjønnsskifte, er det å være tydelig og direkte, usentimental, “sterk” (hva som nå legges i det) og uredd. Dette er ikke egenskaper som er avhengig av kjønn. Man kan selvsagt generalisere, men hvor interessant og viktig er egentlig resultatene man kommer frem til av det? Jeg vil gjerne vite i hvilke sammenhenger dette er viktig, og hvis ingen har noen gode svar på det, så håper jeg vi snart kan slutte å kategorisere etter kjønn når det gjelder områder som yrke og interesse, og heller se på personlige egenskaper. Så lenge det ikke er snakk om kjæresten min eller andre interessante menn som er interessante fordi jeg er kvinne og de er menn, tenker jeg person. Det er riktig i mitt hode.
